Leirfall – en av Nord-Europas største bergkunstlokaliteter

I ei sørvendt li på Leirfall i Stjørdalen i Nord-Trøndelag, finnes et sted som setter besøkeren i direkte forbindelse med bronsealderens samfunn og religion. Vest for Leirfallbekken ligger flere bergflater overstrødd med figurer banket inn i en fjern fortid. Disse utgjør en av Nord-Europas største bergkunstattraksjoner og befinner seg i dalføret som rommer rundt 10 % av all kjent bergkunst i landet vårt.

50 år med gjenoppdagelser
De fem bergkunstfeltene på Leirfall ble påvist i flere etapper fra 1910 og frem til omkring 1960. De første figurene som gav seg til kjenne ligger på de bratte bergflatene rett ved bekkefallet, nærmest dagens parkeringsplass. Ristninger som forestiller fotsåler dominerer dette feltet, men også båt- og menneskefremstillinger er representert.

En ettermiddag i 1947 skulle Brynhild Nielsen hente heim kyrne oppi lia. Hun satte seg ned ved bekken og så på en blomst som fløt stille med strømmen. Det var da hun med ett oppdaget figurer på berget der hun satt. Dermed var det andre feltet på Leirfall funnet. Dette ligger like i bekkekanten og overrisles delvis av vatn. Igjen var fotsålefigurene mest tallrike, men enkelte båter, skålgroper og noe som trolig er en solfigur kan òg sees.

Ti år etter Brynhilds funn ble bergkunstforekomsten på Leirfall gjenstand for økt lokalhistorisk interesse. Dette innebar en aktiv leteinnsats i nærområdet til de allerede kjente ristningene. Dugnaden resulterte i at tre nye felt ble avdekket, – ikke minst et av Skandinavias mest omfangsrike og monumentale helleristningsberg. Figurrepertoaret vokste seg stadig større for hver kvadratmeter med torv og masse som ble fjernet. Båter, skålgroper, en prosesjon av mennesker, hester med og uten ryttere, ormer, mytiske dyr, fotsåler, solhjul og konsentriske sirkler hører til blant de mange motivvarianter som er hogd inn i det store svaberget på Leirfall.

Etter å ha ligget under et opp til halvannen meter tjukt lag med jord og leire i uminnelige tider stod hegrasbyggen ansikt til ansikt med bronsealderens gåtefulle og fascinerende billedverden.

Arkeologiske undersøkelser
Den lokale iveren ble etterfulgt av faglig entusiasme. Arkeologer fra Oldsaksamlingen i Trondheim hadde siden 20-årene spent fulgt med på funnene som ble gjort på stedet. Og fra 1948 ble arbeidet med bergkunsten i Stjørdalen intensivert ved at konservator Sverre Marstrander fikk i oppdrag å kartlegge disse unike sporene. Mellom 1965 og 1967 utførte han undersøkelser på lokaliteten Leirfall og dokumenterte feltene ved å lage såkalte kalkeringer, m.a.o. nøyaktige gjengivelser av figurene på gjennomsiktig folie.

Motivrikdommen og de mange enestående bilder og komposisjoner må ha overveldet Marstrander. Han beskrev det han så, men selve tolkningsarbeidet satte først i gang for alvor i 1980-årene da forskeren Kalle Sognnes begynte å fordype seg i bergkunsten på bl.a. Leirfall. I dag vet vi at det finnes om lag 1200 enkeltfigurer fordelt på Leirfall-feltene og at denne lokaliteten føyer seg inn i et tydelig «mønster» med en avstand på 1,5-2 km. mellom hver kjente klynge av helleristninger gjennom dalføret. Dette representerer sannsynligvis bronsealderens jordbruksbosetninger og deres helligdommer.

Et usedvanlig sted med lange tradisjoner
Leirfall er altså kun én lokalitet i en voksende rekke av slike i Stjørdalen og på Skatvalhalvøya. Det er likevel flere trekk ved Leirfall som gjør det til et eksepsjonelt sted: For det første har ikke ristningsmengden sitt sidestykke i dette området, bortsett fra Auran på Skatval med sine 1300 ristninger, hvorav skålgroper utgjør hovedvekten. For det andre er motivrikdommen på Leirfall uvanlig stor med flere unike figurer og komposisjoner. Dessuten betegnes denne lokaliteten ofte som monumental med det iøynefallende berget øverst og bekken som fosser nedetter de glatte, ristningskledde flatene. Utsynet over landskapet omkring er òg godt. Forskeren Kalle Sognnes har bemerket at det forekommer svært alderdommelige figurer på to av feltene, bl.a. det største. Dette er bilder av enkle skinnbåter og geometriske motiver som trolig stammer fra overgangen sen yngre steinalder/eldre bronsealder, d.v.s. 2000-1800 f.Kr. Dette stedet var altså viktig for folket i bygda veldig tidlig. Majoriteten av bergkunsten på Leirfall kan føres tilbake til yngre bronsealder (1000-500 f.Kr.), men et antall bilder antakelig banket inn i eldre jernalder frem til begynnelsen av vår tidsregning. Dette gir oss svimlende 2000 år med helleristningstradisjon på ett og samme sted, hvilket illustrerer denne plassens rolle i forhistorien.

Religiøst samlingspunkt
Leirfall ruver over de andre bergkunstlokaliteter i dalen fordi det ble laget mange og til dels svært ulike figurer over et langt tidsrom. Å lage en helleristning er en handling, og vi antar at denne handlingen har blitt utført i lag med mange andre gjøremål av religiøs art: ritualer. Det har vært foreslått at Leirfall fungerte som et samlingssted for rituelle handlinger for folk fra dalen og tilliggende bygder.

Menneskene som utførte ristningshandverket, – kanskje datidens religiøse ledere, – har vært bevisste på stedets og bergets spesielle karakter: På hovedfeltet ser vi mange eksempler på at særlig kvartsårer og sprekker som forekommer naturlig i skiferberget bakes inn i billedscenene. En bronsealderbåt segler på en kvartsåre og et egenartet geometrisk symbol «henger» fra en tilsvarende.

Også bekken med rennende vatn som tidvis vasker over fotsåler og båter har nok vært betydningsfull. Alt i alt er det nærliggende å tolke Leirfall som en helligdom som gav liv til mytiske forestillinger og symboler forbundet med grøderikdom, overgangsritualer og anekult i tallrike generasjoner. Selv i dag kan denne «stedsånden» oppleves av den besøkende.

Tilgjengelig bergkunst
Det finnes over 300 bergkunstlokaliteter i Midt-Norge. Naturligvis lar det seg kun gjøre å legge til rette for besøk på bare et lite utvalg av disse. Leirfallristningene har siden 50-årene innehatt en spesiell status både lokalt og nasjonalt, noe som har ført til at stedet lenge har ligget åpent for interesserte fra inn- og utland. Dette videreføres i vår tid med Bergkunstmuseet Det magiske berget som i sommerhalvåret tilbyr omvisninger ved dette enestående kulturminnet, og som arbeider for å realisere museumsbygning på stedet.

Bergkunstreisen i Nord-Trøndelag

Et utsnitt som viser noen av de ca. 100 enkeltfigurene som befinner seg på feltet Holtås ved Roglan i Levanger kommune.

Et utsnitt som viser noen av de ca. 100 enkeltfigurene som befinner seg på feltet Holtås ved Roglan i Levanger kommune.

«Bergkunstreisen i Nord-Trøndelag» er et program for bergkunstopplevelser i fylket. Ti lokaliteter er prioritert for formidling og tilrettelegging for publikum, og bevaringsarbeidet konsentreres om disse stedene. Det langsiktige målet er å bringe alle lokalitetene i god stand, med ordnede parkeringsforhold, nye skilter og tilrettelegging for ferdsel som blir trygg både for publikum og bergkunst. Sommeren 2015 anbefaler vi besøk i Solsemhula på Leka, Bardal og Bøla i Steinkjer, Holtås i Levanger, Evenhus i Frosta, og Hell og Leirfall i Stjørdal.

Bilder på berget ved Nessiaunet

Nessiaunet er en gammel overgrodd husmannsplass overfor Bergskleiva øst for Stjørdal sentrum i Nord-Trøndelag. Stedet ligger i skogen til garden Ydstines. På Nessiaunet finnes det bergkunst, – helleristninger som er hogd inn i berget i forhistorisk tid. Her finnes over 700 figurer, – over halvparten er enkle runde groper, men det finnes også soltegn, båter, folk og dyr. De første figurene ble hugget inn for mellom 3500 og 4000 år sia, ved begynnelsen av bronsealderen.

På sporet av en bronsealderboplass
Dette er ett av ca. 120 steder hvor det finnes bergkunst i Stjørdal. Bergene med bilder ligger ikke tilfeldig spredt rundt i landskapet. De ligger i små klynger, gjerne med et par kilometer imellom midten av hver klynge. Lenge har vi hatt mistanke om at hver klynge av bergkunst var laget og brukt av folk som bodde i nærheten. Tidligere har bergkunst og hus fra bronsealderen blitt funnet like ved hverandre i Gauldalen i Sør-Trøndelag, i Beitstaden i Steinkjer og i Husbymarka i Stjørdal. Derfor er det grunn til å tro at det har bodd folk rett i nærheten av bergene på Nessiaunet i bronsealderen.

En gammel boplass ved vandringsvegen
I dag er Nessiaunet ei lysning i skogen, på ei stor flate om lag 100 meter over dalbotnen.
Muntlig tradisjon forteller at tunet på gården Berg opprinnelig skal ha ligget her oppe. Det er ikke så vanskelig å se for seg: den delen av flata som kan ha vært dyrka opp i sin tid er drøyt 100 mål stor, – her er det god plass til tun og åkrer. Vi vet ikke sikkert når tunet til Berg ble flytta ned dit det ligger i dag.

Fra 1600-tallet av ble det trangt om plassen i Stjørdalsbygdene. Folk begynte å bygge små husmannsplasser i utkantene av bygder og grender. Vi vet at det bodde folk på Nessiaunet på 1860-tallet, disse var husmenn under garden Ydstines, som nå eide plassen. Framover mot midten av 1900-tallet ble området brukt som beite, før det ble planta gran der.

Rett bak tuftene etter husmannsplassen ligger altså berget med helleristninger på. Vest for berget ligger også fire små røyser som antakelig er graver. Disse er minst 1000 år gamle, kanskje eldre. Men hvorfor har det bodd folk her oppe? På et sted som ingen har sett seg tjent å dyrke på over 100 år?

De siste 5000 år har Stjørdalselva hatt løpet sitt innunder Hognesberga. Elveløpet har flytta seg; i lange perioder har elva vaska med sin sterke strøm helt inn til berget. Stundom har den gravd i grus og leire litt lengre ut på elvesletta. Men hele tida har deler av området vært uframkommelig på grunn av strømmende vann, stillestående evjer eller tett elveskog. Derfor måtte folk som ville følge nordsida av elva oppover eller nedover dalen gå opp i terrenget for å kunne passere dette stedet. Dette gjaldt de som kom gående eller ridende i hele området mellom dagens Skatval og sjølve Stjørdalen. Det gjaldt også de som kom med båter som de dro i land i botnen av fjorden for så å fortsette turen østover til fots. Fra om lag år 0 og flere hundre år framover var det ei godt skjerma havn vest for Husby. Mange vandringer østover starta nok her. Her har det også vært et vadested hvor folk som kom sørfra kryssa Stjørdalselva.

Det har nok vært mulig å ta seg oppover elva et stykke med båter som ble padla eller rodd, – iallfall om en gikk opp i det grunne deltaet på flo sjø. Men elva har alltid vært like stri som i dag og gått i mange slynger. Med lite å bære på har en fort spart tid på å gå på land. Elvetrafikken vet vi lite om og gamle spor etter kaier, naust eller båtdrag er enten gravd bort av elva, ødelagt av oppdyrking og elveforebygging eller ikke funnet enda.

Veien blir til mens du går
De som har bodd på Nessiaunet har altså hatt trafikken gående rett forbi. To bratte lier med den smale passasjen Bjørdalen øverst har konsentrert tråkkinga i smale spor oppover og nedover liene. Vann har gravd i sporene, de veifarende har søkt unna de mest gjørmete stiene og lagd nye spor til høyre og venstre. Opp igjennom århundrene har det oppstått det vi kaller hulveier.

Et strategisk punkt
Den som bodde oppe på flata ved Nessiaunet kunne holde oppsyn med trafikken oppover og nedover dalen. Hvem kom i båt inn gjennom fjorden på vei over til det som i dag er Sverige? Den som bodde på Nessiaunet kunne informere lokale makthavere eller kanskje selv holde veifarende tilbake. Et slikt strategisk punkt kan også ha blitt brukt til informere de veifarende: vi kjenner et tilfelle av at hodet til en dømt forbryter ble satt på stake her ved allmannveien. Slik gikk det med den som ikke holdt seg på rette sida av loven! Tusen år tidligere ble det lagt opp store graver av stein og jord på bergryggen ut mot dalen på Berg-sida. Disse var synlige både fra vandringsvegen og fra elva og fortalte at her bodde det skikkelige folk.

Hva kan bergbildene ha betydd for folk i bronsealderen?
Da disse bergbildene ble laget levde folk her som bønder. De drev jakt og fiske og samla spiselige planter i naturen, men bodde fast på gårder og dyrka bygg. De hadde husdyr som geit, sau, storfe, hund og etter hvert hest. Folk gikk i klær av ull og skinn, og laga redskaper av stein, bein og tre. De handla også til seg bronse fra Sentral-Europa som ble brukt til finere våpen, barberkniver, pinsetter, nålehus og smykker. Pelsverk var et viktig byttemiddel for å skaffe det edle metallet fra sør.

Skulle folk leve av jordbruk og høste verdier fra skog og fjell, måtte naturen være gavmild og forutsigbar. Hadde folk ei tru på at de kunne påvirke naturen? At de kunne styrke de livgivende kreftene i verden? Kanskje ofret de til gode makter i gropene som utgjør over halvparten av tegnene på Nessiaunet. Kanskje var det å hugge groper og andre figurer gode og kraftfulle gjerninger i seg sjøl. Noen bilder går igjen på mange berg som ligger langt fra hverandre. De er antakelig vårt siste glimt inn i myter og fortellinger som for lengst er glemt. Dette er de siste bevarte rester, – skjelettene av bronsealdermenneskenes tro. Folk i bronsealderen delte en religiøs fortelling om at sola beveges over himmelen av en båt eller en hest. Minst to bilder på Nessiaunet kan ha sammenheng med ei slik forestilling. Ett viser båt og sol i samme figur, et annet viser ei stor solskive med båt og hester som skrider fram foran sola.

Det har ikke blitt drevet jordbruk på Nessiaunet i moderne tid. Derfor ligger berget med figurene på fortsatt i grenseskillet mellom gammel dyrkamark i sør og utmark i nord. Dette er ikke vanlig i Stjørdal, hvor gammel utmark ved bergkunstfeltene ofte har blitt dyrka opp etter at bergkunsten ble laga. Det at jorda heller ikke har blitt pløyd med traktor er spennende: Hva kan finnes under torva her? Intakte rester etter bosetting fra bronsealderen?

Bergkunsten gjenoppdages
De som bodde på husmannsplassen oppdaga underlige tegn i berget. Oluf Rygh, Norges første professor i arkeologi, kom fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og besøkte Nessiaunet omkring 1860. Her kunne han da påvise og beskrive det første funnet av bergkunst i Norge nord for Dovre.

I 1909 laget stjørdalingen Martin Moe tegninger av ristningene og omgivelsene. Tjue år senere besøkte konservator Theodor Petersen stedet og fant flere ristninger. Petersen presenterte helleristningsfeltet på en stor konferanse i Stockholm. Dette var da et av de største helleristningsfeltene som var kjent i Skandinavia.

På 1970-, 80- og 90-tallet gjorde Kalle Sognnes fra Vitenskapsmuseet undersøkelser. Han gjennomførte en fullstendig dokumentasjon av bergbildene, påviste røysene og lette etter kulturspor under bakken i området.

Fordypningsstoff om bergkunstlokaliteten Nessiaunet:
I den nasjonale kulturminnedatabasen Kulturminnesøk (www.kulturminnesok.no) finner man de aktuelle bergkunstfeltene ved å søke på lokalitetsnavnet Ystinesaunet eller Ydstines i søkefeltet. Disse har id-nr. 123222 («Berri I») og 26679.

Rygh, Karl (2007) [1908]. Helleristninger af den sydskandinaviske type i det nordenfjeldske Norge. KRA nr.33: Hundre års bergkunstforskning i Midt-Norge. Utvalgte artikler 1890-1990, Kalle Sognnes (Red.), s.41-60. Trondheim: Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, NTNU.

Sognnes, Kalle (2001). Prehistoric Imagery and Landscapes: Rock art in Stjørdal, Trøndelag, Norway. BAR International Series 998. England: Archaeopress.

Sognnes, Kalle (1999). Det levende berget. Trondheim: Tapir Forlag.